Katrine Ellefsen
I det jeg banker på den tunge metalldøren åpner en vever skikkelse. Hun er i sin egen verden. Det store rommet er opplyst av sollys utenfra. Veggene er fulle med komposisjoner. Stoffstykker satt sammen, og som ved første blikk ser kaotisk ut. Farger som glir inn i hverandre, og farger i sterk kontrast. Katrine Ellefsen kaller seg selv tekstilkunstner. For en person med bakgrunn i maleriet ser det ut som hun bruker stoffene som lerret der hun maler med brede penselstrøk.
Tekst: Mats Linder
Hun unnskylder seg og spør om hunden kan være med. Katrine går ut i bilen og introduserer følgesvennen Philou, en hund av rasen Grand Basset Griffon Vendeen. Etter introduksjonen går Philou og legger seg på gulvet der hun har full oversikt over hva som skjer i rommet. Katrine har de siste ukene jobbet i prosjektrom Helium med å prøve ut nye ideer. Det er første gang på over ti år som hun arbeider i større format.
Når man snakker om tekstilkunst så tenker man gjerne på billedvev. Men du jobber annerledes. Kan du fortelle om hvordan prosessen foregår?
Jeg jobber med kontraster i form og farge, og komponerer som et maleri.
I de fleste arbeider bruker du mestedels tekstile materialer. Men innimellom så bruker du tre i komposisjonen. Hvordan kommer det seg?
Det begynte med noen installasjonsarbeider for en del år siden. Da brukte jeg pinner og snekret noen kasser med hjul på.
Du har hatt opphold fra kunsten i flere år. Hvordan var det å komme tilbake?
Jeg har jo jobbet med det på «bakrommet» hele veien. Men jeg har ikke funnet helt formen. Så da jeg fikk bruke prosjektrommet på Helium så falt ting på plass. Det var veldig deilig. Da har jeg gått og ruget i fjorten år, og bare surret rundt med småting. Så da løste det seg bare da jeg kunne jobbe stort.
Per i dag så har du kun et lite rom som atelier. Begrenser det deg, eller ser du heller muligheter?
Jeg forholder meg egentlig ikke til det rommet. Jeg har funnet ut at nå kan jeg jobbe med de små tingene hjemme. Så samler jeg opp masse materialer. Og så leier jeg Helium igjen, og så lar jeg det skje der. Egentlig så koser jeg meg med det lille rommet. Det ideelle hadde selvfølgelig vært å hele tiden ha et stort lokale. Men jeg ser ikke på det som en begrensning.
Hvor mye er tilfeldigheter og hva er uttenkt når du komponerer et verk?
Jeg jobber veldig mye med følelsene og en stemning. Eller farger som jeg liker og har lyst å jobbe med. Så ser jeg det for meg. Har gjerne litt vage ideer. Så lar jeg det skje i øyeblikkene når jeg jobber. Så det er ikke helt tilfeldig. Det er litt styrte tilfeldigheter. Lar det skje underveis, men så har jeg noen føringer. Det sitter i kroppen fra alle de andre arbeidene jeg har laget tidligere.
I dine større arbeider får jeg inntrykk av å bevege meg i et rom. Gir det mening?
Jeg har egentlig grunnet en del på hva det er jeg bearbeider. Så har jeg skjønt at jeg egentlig har med meg mye fra barndommen og mormor. Jeg har sånne bilder av hvor fascinert jeg var av den leiligheten hun og bestefar levde i. Det handler mye om mormors veldig store gardiner. De hadde svarte gardiner foran inngangsdøra med masse roser. Mye tekstiler som var helt kitschy, som har brent seg fast.
Jeg opplever at du beveger deg nok så fritt i forhold til tradisjoner. Tror de færreste kan peke på at du er norsk eller skandinavisk i uttrykket. Hva tenker du om det?
Jeg føler meg ganske fri. Jeg synes det er interessant med norsk vevehistorie. Men jeg går ikke noe i dybden på det, og er ikke veldig opptatt av tradisjonen på en bevisst måte.
Hva er dine fremtidsplaner?
Jeg har lyst å stille ut. Jeg har store fremtidsplaner. Jeg har ingen planer om å sitte bak en busk og rote.
